Mannen det er skrevet en utrolig god bok om som virkelig kan anbefales....
Nå ca 40 år etter vet jeg hvem mannen var...eller jeg vet hva han het og litt av historien hans... men jeg fikk dessverre aldri møtt han og takket han...jeg har lest om han. Han het John Bakkmyr og var fra Årvågsfjorden. Han hadde en tvillingbror som het Erling og begge var sjømenn.. og i aprildagene i 1940 var de på sjøen i utenriksfart...De ble raskt satt inn i Nortraship sin konvoifart og ble det vi senere har kalt krigsseilere... De var på hver sine båter, de visste nok lite om hverandres dagligliv og skjebne...men de var stolte norske sjøfolk som utførte de oppdrag de fikk.. De fraktet alt som de allierte styrkene trengte i sin kamp mot nazismen...De fraktet mat, våpen, drivstoff til både fly, biler og tanks....De fraktet medisiner...De holdt forsyningslinjene åpne i konstant fare for torpederinger og angrep fra andre skip og fly... og de ble rammet.... John ble torpedert to ganger....to ganger forsvant kamerater og fartøy til bunns menns han kavet i det kalde vannet...berget seg opp noe drivved/ flåte og reddet livet på stålvilje og kjærlighet til de der hjemme... en mann som har nesten 60 døgn, ensom på en liten flåte... den ene gangen lå han og drev i 49 døgn før han ble reddet...49 døgn....!!! Da vil jeg tro du er både sulten og tørst....men John overlevde og mønstret på nye fartøy og fortsatte sitt utrettelige bidrag til at de allierte til slutt kunne beseire det tredje riket til Adolf Hitler.. Han er den nordmannen som har overlevd lengst på havet før redning... han er den som aldri ville ha noen påskjønnelse og skryt...han gjorde jobben sin sa han...også ville han overleve... Han kom etterhvert hjem til Aure igjen og levde sammen med sin kone Kitty bare et steinkast over veien fra hjemplassen....
Det satt nok både vonde og dype minner i John etter det han opplevde og derfor anbefaler jeg virkelig å lese boka "Torpedo på babord" på kjøkkenet hjemme i Årvågsfjorden hadde John og Kitty en utslagsvask....i den lå det et grytelokk og på det dryppet det vann hele tiden... den lyden måtte bare John ha for å få fred...han måtte høre og vite at, ja...jeg HAR vann....Han var med på å vinne krigen han John... han var med på å holde forsyningslinjene inntaket.. han var med på å gi blant andre den hyperaktive gutten, født i 1968 et trygt land og vokse opp i... han var med på å gi oss freden vi etter den tid har hatt og nesten tatt for gitt.... og jeg betviler ikke at han innimellom savnet husmannsplassen i Årvågsfjorden hvor han og søskenflokken vokste opp....
I mange år har den 8. Mai vært en spesiell dag.. dagen jeg vet vi fikk vår frihet...Men jeg vet så ufattelig lite om hva den kostet... og vi har hedret de allierte, vi har hedret gutta på skauen, Milorg, hjemmefronten, kompani Linge og enkeltpersoner....men det tok lang tid før vi begynte å hedre våre krigsseilere... Det er en historie der som ikke er så om å gjort å rippe opp i... vi tok til og med fra dem lønna de hadde krav på... Det er også flere som etter min mening ikke har fått den takken de fortjener etter krigen...både partisanere, krigsfanger fra Jugoslavia og Sovjet og den røde armé var delaktig i bekjempelsen av Wehrmacht....men det er annen sak... i mange år har jeg også tenkt på å takke noen på denne datoen den 8. Mai for ofrene de ga... men stadig innser jeg det er noen steg fra tanke til handling... i dag startet jeg dagen med flaggheising hjemme i Buvika før jeg bestemte at i dag skal jeg til Årvågsfjorden...
Her er jeg kommet utover til Brekka, og har utsikt utover Årvågsfjorden....hjemplassen til familien Bakkmyr...
Så i år går min takk til alle som bidro til at vi kan feire dagen i dag som vi gjør...men som sagt, i år setter jeg fokus på disse sjøfolkene som slettes ikke var hjemme og kunne ta del i feiringen i maidagene 1945...mange kom ikke hjem før måneder og år senere...og til en hjemkomst der de kanskje følte seg både glemt og tilsidesatt... i år hedrer jeg krigsseilerne med en fattig liten hilsen fra gutten som dessverre aldri fikk sjansen til bli kjent med han med det bustete håret...
Det har sjeldent føltes bedre og kjøre 30 mil for legge fra seg en beskjeden hilsen fra en som føler jeg skylder så ufattelig mye mere....Takk, John og Erling... takk for at dere hadde mot.
